Studentene Vera og Marie

Hilsen fra studentene, Vera og Marie

De flotte studentene vi har hatt på senteret denne høsten skriver her hver sin hyggelige hilsen. Vi på senteret føler oss så heldige som stadig får besøk av nye studenter som gir av seg selv, og som bidrar med omsorg, tilstedeværelse og seg selv. Takk og på gjensyn!

Hilsen fra Vera
Min praksisperiode hos Nok. Oslo begynner å gå mot veis ende. Selv om det har vært en litt annerledes praksisperiode, så sitter jeg igjen med en erfaring jeg kommer til å bære med meg resten av livet. Jeg har lært hvor viktig det er å snakke om seksuelle overgrep, både i hverdagslivet og i arbeidslivet. Som et ungt menneske med mye arbeids-, og livserfaring foran meg, ønsker jeg å bruke det jeg har lært i min praksisperiode hos Nok. Oslo til noe positivt. Jeg vil dele kunnskapen med andre, slik at menneskene jeg omgås med blir klare over hyppigheten av incest og seksuelle overgrep mot barn, som er et samfunnsproblem.

Jeg ønsker å sende ut en stor takk til alle kolleger, våre veiledere Ingard og Vigdis som har gjort alt de har kunnet for at vår praksisperiode skal bli mest mulig lærerik tross omstendighetene. I tillegg sender jeg en virtuell klem og stor takk til alle brukerne jeg har møtt (og ikke møtt). Dere har lært meg at det ikke finnes en stereotypisk «utsatt». Det har vært fint å bli kjent med alle sidene ved dere, og jeg ønsker dere alt godt. Tusen takk for at dere har tatt meg så godt i mot.

Jeg håper å komme tilbake til Nok. Oslo en dag, men da som ansatt og ikke praksisstudent.
Til slutt, et lite dikt fra meg, av meg:

Du gikk stormen i møte
til tross for høljende regn,
lyn
og dundrende torden.
du gikk stormen i møte
likevel.
og stormen tok deg,
du ble klissvåt
og før du visste ordet av det,
tok den deg igjen

men gradvis tørket du
og en dag kom solen
tittende frem
gjennom de mørkeste skyene
du noensinne hadde sett.

du må nok gå stormen i møte
et par ganger til.
men du vet
at solen
den titter frem i ny og ne.
og en dag
skal solen bli for alltid.

Hilsen fra Marie
Da går dessverre en annerledes, men lærerik, praksisperiode mot slutten. Jeg har lært mye om senterets tilbud, hva dette senteret betyr for de som bruker det og hvor viktig det er at vi sammen taler i hjel incest og seksuelle overgrep. Jeg har lært mye om meg selv – at det å utvikle seg som fagperson og som menneske går hånd i hånd. Jeg har lært at det offentlige hjelpeapparatet bør ha større fokus på traumebevisst omsorg og å lytte til utsatte. Dette vil jeg ta med meg hvor enn jeg ender opp. Jeg har lært at det ikke nødvendigvis er uprofesjonelt å dele egne erfaringer og at selv om noen historier er vonde å høre om betyr det ikke at jeg ikke tåler å stå i det. Jeg har lært at man kan ha det hyggelig et sted som eksisterer for de uhyggeligste grunner. Tusen takk til alle de fine menneskene jeg har møtt, både brukere og ansatte, som har hjulpet meg godt på vei mot den sosionomen, og det mennesket, jeg blir. Tusen takk til Ingard, som har lært meg at det er viktig å gjøre noe fint for seg selv. Tusen takk til Vigdis, som har lært meg å puste. Jeg håper jeg ser dere alle sammen snart igjen, bare som ansatt i stedet for student!

Jeg vil også legge til noe annet jeg har lært i år. Jeg har alltid vært den som planlegger julen fra september, handler fra oktober, og pynter i november. Jeg har alltid vært den som følger klisjéen «hjem til jul.» Når semesteret var over i desember satt jeg meg på et fly, eller et tog, for å dra «hjem til jul.» Og hvert år ble jeg overrasket over forventninger som ikke ble innfridd, hjemby-assosiasjoner, og familiedynamikker som ikke fremmer psykisk helse. I år er jeg like glad for at julen snart er her. Men jeg skal lage et hjem der jeg er. De magiske juleøyeblikkene har jeg helt for meg selv: når jeg henger en kule på treet, ser lysene i Oslos gater, puster den kalde lufta dypt inn i lungene, når jeg synger.
Denne tanken inspirerte et lite juledikt jeg vil dele:

Jeg står alene
men jeg er ikke ensom.
Den kalde lufta legger seg
som et teppe rundt skuldrene mine
jeg puster dypt inn gjennom nesa
og slipper frostrøyk ut av munnen.
jeg ser snøen omfavne trærnes nakne grener

Du står ensomt
men du er ikke alene.
du ser lysene glitre over byen
som dansende snøfnugg
mens du hører dem snakke om
«hjemme»
et sted du helst vil glemme.

Vi står sammen.
vi finner magi i å ta tilbake det tapte
uten tre konger eller flyvende reinsdyr
denne julen ønsker jeg
at du tenner et lys i mørket,
puster,
og sier til deg selv at du er nok.

Skriv til oss her

Vennligst skriv inn ditt navn.
Vennligst skriv inn en melding.