Lene

Velkommen til Lene!

Nok. Oslo har den glede i å presentere vår nyansatte Lene varmt velkommen!

Jeg heter Lene Chatrin Hansen, er 50 år, og begynte i et vikariat på Nok. Oslo den 18.mai. Jeg blir å finne på senteret 2 til 3 dager i uka – og jeg ser fram til å møte dere alle, og i en stadig mer koronafri tilværelse. Hva er det viktigste jeg kan dele om meg selv? For deg som skal møte meg eller snakke med meg, vil det kanskje være en fin ting å vite at jeg selv brukte senteret en periode for cirka 10 år siden. Det har gjort meg ydmyk i møte med mennesker, enten jeg treffer dem her eller der. Ingen kan vite helt sikkert hva et annet menneske har opplevd – hvis vi ikke er villige til å lytte til det de forteller, også det som sies uten ord. Min erfaring som mor til to voksne gutter har lært meg det samme. 

Jeg har i flere sammenhenger vært åpen om deler av historien min, blant annet via undervisning, foredrag og via @jegserdeg-kampanjen i 2017. Jeg er utdannet barnehagelærer, og har jobbet med barn og barnehager i ca. 30 år. Samtidig har jeg jobbet med mye forskjellig – men alltid med mennesker, eller tekst. Jeg har vært med på flere bøker, og skrev selv en bok i 2014: den heter «Sårbare barn i barnehagen. Den lille boken om de store svikene». Jeg brenner for barns rettigheter – for barns rett til å være barn og for kunnskapsdeling og åpenhet. Jeg var ansatt i Styd Kommunikasjon fra 2018-2020, der jeg var opplæringsansvarlig for en ressursgruppe med barnehagefolk (om vold og overgrep mot barn, i et forsknings- og pilotprosjekt om psykisk helsefremmende mennesker og miljøer.) Dette ble det også kampanje av, i 2019. Siste året har jeg jobbet frilans for www.reddesmå.no og utstillingen «Hvis klær kunne fortelle», i tillegg til et lite og spennende sideprosjekt om barnehageansattes kroppsspråk i kommunikasjon med barn. 

Deler en tekst jeg skrev for noe år siden, her: 

Å tro på barn. 

Jeg vrir om nøkkelen, åpner døra, og aner aldri hva som venter meg. Som så mange ganger før klarer jeg ikke å se farger. Rommet er svart. Gardinene er svarte.  Jeg kan heller ikke skimte vinduene bak gardinene. Alt der inne er uten skarpe kanter. Alt flyter sammen. Alle de låste rommene er som store svarte hull. De har vært barnerommene mine. 

Jeg har spurt meg selv mange ganger, om hvorfor jeg ikke bare kan la det ligge. La rommene forbli svarte, og gå videre. Det har skjedd før, at jeg har oppsøkt et minne – og det gikk ikke så bra. Det var mørkt i meg lenge etter dét. Han har også spurt meg om det samme, om hvorfor jeg presser meg selv på den måten. Han sier at det meste faller på plass etterhvert. At det kan komme for mye, for farlig, for fort. At når du har vært redd lenge, og når kroppen endelig klarer å falle til ro i en slags normal hvilepuls, så er det fint å gi den litt tid til å la rytmen sette seg. La den forstå at den ikke trenger å sovne eller våkne i kampmodus hver eneste dag.  

Og jeg svarer som sant er: at når noen har sådd tvil om dine opplevelser og erfaringer mange nok ganger, fått deg til å tvile på deg selv, da trenger du av og til en tur til mørket. Og når du kommer ut derfra, hvis du er så heldig at du gjør det, så tviler du ikke lenger. Da er du helt sikker igjen, på at det du møtte der er både opplevd, levd, og overlevd. Der andre tviler, ikke så, ikke ville se, er mørket mitt sannhetsvitne.  

Tenk om vi alle kunne klare å lytte godt nok, første gangen. Så barn kan bruke kreftene sine på å bli seg selv, og ikke bare det barnet vi helst vil se og høre. Eller det barnet vi kan snu ryggen til å kalle håpløst, fordi vi ikke maktet omkostningen. Så barn kan vokse opp å være trygge på at egne opplevelser og følelser er virkelige, ekte, riktige, ikke et mareritt de aldri våkner fra. Så barn kan få være barn. Og senere klarer å huske barnerommet sitt, i farger. 

Skriv til oss her

Vennligst skriv inn ditt navn.
Vennligst skriv inn en melding.