Brukerstemme: Har vi ikke blitt utsatt for nok lidelse?
Hvordan opplever traumeutsatte møtet med et helsevesen som stadig gjør kutt i tilbudene som skal hjelpe når livet blir for krevende å håndtere på egenhånd? Og hvilke konsekvenser kan dette føre til i samfunnet vårt? Brukerrepresentant i Brukerrådet, Marita Sæth, skriver her om nettopp dette.
Jeg er opprørt over kuttene som til stadighet går utover traumeutsatte, hva må til for at denne gruppen prioriteres? Har vi ikke blitt utsatt for nok lidelse?
Den siste tiden har hjelpetilbud over hele landet og behandling for traumeutsatte stått overfor flere økonomiske kutt og nå vil også OUS kutte i behandling for traumeutsatte. Jeg er en bruker av Nok. Oslo – Senter mot incest og seksuelle overgrep og jeg sitter også som representant i Brukerrådet ved Nok. Oslo. Samt er jeg så heldig at jeg får traumebehandling ved Nydalen døgn, Post 3, enn så lenge. Jeg frykter også for driften til Nok. Oslo, da vi ser en nedgang og kutt i de økonomiske midlene for Nok.-sentrene over hele landet.1
Nok. Oslo har for meg vært en arena hvor jeg har møtt andre som meg og fått et sted jeg kan gå til som har plass til hele meg der jeg finner trygghet. Nok. Oslo har gitt hverdagene mine påfyll til et liv som gjør det lettere å leve. De har vært der for meg på de mørkeste dagene og bidratt til at jeg står her i dag i live. De er et lavterskeltilbud som tar oss imot uten henvisning. Vi trenger de, men vi trenger også at behandlingsapparatet er der når livet blir for krevende og vi har behov for ytterligere hjelp.
24. oktober 2024 kom det en artikkel på NRK om store kutt i psykisk helsevern i Oslo: 1 av 3 senger kan forsvinne. Videre i artikkelen nevnes en egen sengepost for personer med posttraumatiske stresslidelser, PTSD. Post 3 ved Nydalen døgn.2
Denne dagen i oktober var jeg på denne sengeposten, en ansatt fra ledelsen informerte oss og beroliget oss om at dette ikke var vedtatt enda. Dagen etter skrives jeg ut som planlagt, før et nytt ukesopphold om seks uker. Høsten 2024 startet jeg opp traumebehandling på Post 3. I lang tid i forveien hadde jeg hatt det så tøft at jeg så på døden som en utvei, men jeg ville jo egentlig bare ikke ha det så vondt som jeg hadde det inni meg. Heldigvis ble jeg tatt imot på Post 3 for stabilisering kjapt over sommeren som flere ganger tidligere siste året. Min psykolog på poliklinikk kom denne gangen med en forespørsel om de kunne gi meg enn innføring i «Prolonged exposure therapy» og om de kunne tilby meg denne traumebehandling i samarbeid med min behandler på poliklinikk. Jeg fikk et håp når jeg fikk høre om denne type behandling, til tross for at jeg også var klar over at dette ville bli tøft og krevende. Likevel var håpet om bedring en spire som begynte å vokse på innsiden av meg og de mørkeste tankene tok mindre og mindre plass.
I starten av desember var jeg igjen på plass på Post 3, og tankene om at denne avdelingen stod i fare var en fraværende tanke hos meg, kanskje var det jeg som dyttet den bort som et forsvar. Jeg merket heller ikke på ansattgruppen at dette var en bekymring, selv om de sikkert har en dypere innsikt enn oss pasienter og nok hadde hatt sine kamper mot systemet allerede. Som vanlig ga de meg en god uke med mye hjelp for å jobbe mot bedring.
Så viser datoen den 19. desember 2024 og nyheten på NRK om at 1 av 3 frivillige psykiatri-senger i Oslo forsvinner.3 Jeg ser på nyhetene at Overlege Veronica Vaage-Kowalzik sier de ansatte er bekymra for pasientene som mister tilbudet sitt. Denne overlegen som jeg på hver innleggelse i løpet av høsten har hatt mine samtaler med, som ga meg en trygghet tidlig. Hennes kunnskap og væremåte møtte meg og mine behov der jeg var, hun ga meg håpet tilbake sammen med de andre i teamet mitt på at denne traumebehandlingen var egnet for meg og på sikt ville gi bedring.
Denne nyheten ga meg en demper i juletiden, men med to små barn her hjemme prøvde jeg å legge det til sides så godt jeg kunne. Den 13. januar ventet et nytt opphold. Jeg gruet meg til fortsettelsen, for det ligger en stor usikkerhet i den videre oppfølgingen når jeg og mange med meg står i fare for å miste en avdeling med så mye opparbeidet kunnskap i traumefeltet. Håpet som ble plantet i meg er ikke like sterkt som det var i høst, mitt ønske om et liv uten at traumene skal innskrenke mitt liv så mye som det har gjort er en tanke jeg ønsker å rømme fra. Likevel skal jeg prøve å nyttiggjøre meg av de resterende ukene jeg har igjen før tilbudet forsvinner til sommeren så godt det lar seg gjøre.
Psykiatrien har over flere år vært preget av kutt, det er jo ikke noe nytt. Det er ikke første gang jeg har vært pasient på en avdeling som har blitt nedlagt og det å miste et sted som er til hjelp er både vondt og frustrerende. Det å kutte denne posten og argumenterer for at det er større behov for å øke antall akutt plasser og at sykehuset er pålagt å ha flere plasser for domfelte blir ikke riktig prioritering. Det sender ut et signal om at vi må bli dårlige nok til en plass på akuttpsykiatrisk mottak, et sted som absolutt ikke gir noen hjelp på sikt. Der og da er de en brannslukker ja, man blir der knapt noen dager til oppbevaring. Et sted der de rett ut har sagt til meg ikke er egnet for traumepasienter, at det gjør meg verre. Så hvor kan vi få hjelp?
Når de tar bort denne posten som har en ansattgruppe med så god kvalitet og kompetanse på traumer, vil vi pasienter med traumer i bagasjen stå uten et tilbud som ville kunne gi oss forsvarlig hjelp. Dessuten vil det på sikt være mer lønnsomt å gi oss forebyggende hjelp for å få oss tilbake i samfunnet igjen bedre rustet om man evner å se på det økonomiske bildet i et mer langsiktig perspektiv.
Jeg ønsker å bli en som ikke bare er en belastning for samfunnet, jeg er sykepleier og har jo klart ressurser om man ser bak mine lidelser, men under permisjonen av mitt yngste barn ble jeg likevel delvis ufør. Jeg kjenner på en skam over å ikke kunne bidra, og jeg mister også det sosiale som er uheldig og fører til mer isolasjon, som igjen ikke er gunstig. Jeg har prøvd etter beste evne å ta del i frivillige verv ved å bruke min kunnskap i samfunnet på mine premisser. Jeg har tro på at jeg med hjelp vil kunne bidra enda mer og størst av alt har jeg et ønske om dette. Ikke ta fra meg og alle andre dette. Vi trenger Post 3!
Jeg tenker videre på prioriteringen av domfelte som blir nevnt i saken. Det er nok sannsynlig at flere domfelte har en historikk med traumer, og selvsagt har de domfelte også et krav om hjelp som de jo må få. Men vil det ikke være bra å gi forebyggende hjelp til oss med traumer på en frivillig post, så vi ikke må ende opp med å bli domfelt for å få hjelp? Rent økonomisk sett er jo dette mer lønnsomt, og vil spare mennesker for mye mer lidelse. Noen kommer til å bli så desperate eller faktisk så dårlige av å ikke få hjelp at det kan gå fatalt, må vi havne der? Eller kanskje er vi der allerede om vi leser artikkelen fra TV2 der det står at i perioden fra 2018 og 2021 var det 53 prosent flere psykisk syke som har utført drap eller drapsforsøk, sammenlignet med forrige periode fra 2014 til 2017. Samtidig falt psykiatriske sengeplasser fra 2002 til 2020 med 38 prosent. Er dette en trend som vi kan få til å snu ved å satse istedenfor å kutte på psykiatriske sengeplasser en gang for alle?4
Hvor er de politiske løftene om å satse på psykiatrien? Gang på gang lovord om styrking av psykiatrien, men bit for bit forsvinner. Hvordan forsvarer regjeringen denne nedleggelsen? Vil dere egentlig øke eller redusere sykefraværet og arbeidsdeltakelsen? Antallet unge uføre stiger, men er det så rart når det skjer kutt på kutt på hjelpen som kunne forhindret og kanskje snudd denne trenden? Kuttene gjør at hjelpen forsvinner og vi som trenger hjelpen blir ikke friskere av dette. Vi mister håpet. Vi mister livene våre. Det koster å forebygge, men det koster mer å reparere. Tro meg.
Med vennlig hilsen
Marita Sæth
Brukerrepresentant Nok. Oslo – Senter mot incest og seksuelle overgrep
