Nytt innlegg fra Tina

Hei,

Jeg heter Tina og er utdannet barnevernspedagog og familieterapeut. Jeg har arbeidet med mennesker hele min yrkeskarriere. Jeg har jobbet med barn som ansatt i skole og barnehage og jeg har møtt voksne, som miljøarbeider i bolig og på rusfeltet. Siden 2015 har jeg jobbet her på senteret hos Nok. Oslo. På senteret har jeg samtaler med pårørende, og de som er utsatt for seksuelle overgrep, i tillegg til at jeg leder grupper. Jeg gir også veiledning og holder undervisning for fagfolk både på og utenfor senteret.

Sammen med Trude har jeg et særlig ansvar for pårørendetilbudet hos Nok. Oslo. Vår erfaring er at overgrep rammer bredt og det er mange som blir berørt. Det er mange som må se sine liv, erfaringer og opplevelser med nye briller. Ofte er dette en smertefull og komplisert prosess. Pårørende trenger et sted hvor det er rom for deres særegne spørsmål, erfaringer, følelser og behov. Samtidig har jeg troen på at de nærmeste kan være viktige støttespillere i kampen for et verdig liv for dem som er utsatt for seksuelle overgrep.

Seksuelle overgrep er fortsatt tabu. Tabuet er kulturelt, og det er klistret til enkeltmennesket. Det fører med seg hemmelighold og skam. Tabuiseringen fører til en motstand mot å ta innover seg og se at seksuelle overgrep faktisk skjer. Særlig gjelder dette i relasjon til menneskene i vår nærhet. Det er vanskelig å oppdage at barnet ditt kan være utsatt, eller at naboen din er en overgriper. Seksuelle overgrep er noe som skjer andre. Vi vil ikke tro det. I stedet bygger vi murer og går kjente stier når vi forsøker å finne ut hvorfor noe gjør vondt. Det viktigste verktøyet for å bryte tabuer er å snakke om det. Derfor vil jeg tale seksuelle overgrep i hjel – i møte med enkeltmennesker, i grupper her på senteret, og i samfunnet for øvrig.

I alt jeg gjør her på senteret har jeg et særlig fokus på barna. De som enda ikke har blitt voksne trenger at vi som er store tørr og orker å se. Gjennom undervisning og veiledning ønsker jeg at de voksne som er i kontakt med barna skal bli tryggere på tema seksuelle overgrep, og dermed blir tryggere voksne for barna som utsettes. Med setningen «du ser det ikke før du tror det» tar jeg den dyrekjøpte kunnskapen jeg har fått av alle brukerne her på senteret, og bringer den videre til fagfolk jeg møter. 

Vi lever i et individualistisk samfunn, hvor søkelyset ofte rettes på alt du må gjøre selv for å få det bedre. Selv om du må ta stegene selv, så tror jeg veien mot et verdig liv ikke trenger å gås alene. Mye kan heles i relasjon. Gjennom å tilrettelegge for fellesskap, gjennom å snakke om det som gjør vondt, gjennom humor og felles prosjekter, gjør vi et viktig samfunnsoppdrag for pårørende og de som er utsatt. Jeg vil gå veien sammen med deg.