ved sjøen

Mitt første møte med senteret

#Brukerstemmer

«Det er desember, det er kaldt ute, og like før jul. Jeg går bortover gaten og finner frem til adressen. Da jeg tror jeg har kommet riktig, snur jeg meg diskré for å se om noen ser meg. Alle virker opptatt med sitt, og jeg er dekket med en stor jakke, skjerf og lue. På veggen er det mange ringeklokker og jeg ser navnet som beskriver at jeg har kommet til riktig sted. Jeg får lyst til å gå videre, samtidig som jeg tenker at her kan jeg heller ikke bli stående for lenge. Jeg tar et skritt frem og trykker på ringeklokken. En hyggelig stemme sier velkommen og låser opp døren.”


Jeg er ei dame på 40 år som bor i utkanten av Oslo. Jeg er gift, vi er begge i fast jobb, og vi har ei datter på 4 år. Ellers har vi venner og familie rundt oss som vi er en del sammen med.

Jeg ble seksuelt misbrukt over flere år i barndommen min uten å fortelle det til noen. Dette var min dypt bevarte hemmelighet. Jeg har i mange år fortrengt det som skjedde da jeg var barn, og ikke latt det prege meg i hverdagen. Trodde jeg. Som voksen skjønner jeg at det har preget meg ubevisst gjennom hele livet. Det er jo ofte slik at man fortrenger eller glemmer triste ting som har skjedd, kanskje også kalt kroppens egen forsvarsmekanisme. Men på et eller annet tidspunkt i livet, vil fortiden mest sannsynlig innhente deg, og minnene dukke opp igjen. Hva da?

Hverdagen som småbarnsmor er veldig fin, men kan også være veldig krevende. Og selvfølgelig mere krevende og utfordrende fordi jeg konstant har de tankene og den lille redselen for at noe skal skje med henne. Det er slitsomt og frustrerende å ha det slik. Jeg har mange ganger tenkt på hvorfor jeg blir så frustrert? Etter så mange år, hva har overgrepene gjort med meg?

Jeg kan reagere voldsomt på ting, bli fysisk dårlig, som kvalm og veldig urolig. På et tidspunkt følte jeg mer og mer kaos inni meg. Mannen min synes jeg bare ble mer og mer paranoid, og at jeg engstet meg for mye «uten grunn». For han var det jo uten grunn siden jeg ikke hadde fortalt han om overgrepene. Grunnen til å ikke fortelle om det, er at jeg var redd for å ikke bli trodd, men også redd for at det skulle bli for mye oppstyr rundt det hele. Tenk om alle skulle få vite om det, og deretter synes synd på meg? Det er det siste jeg ønsket. Dessuten var det jo så lenge siden. Kunne det med overgrepene egentlig være så farlig? Slik gikk jeg rundt og tenkte, og dagene og årene gikk. Studier og utdannelser ble fullført. Jeg hadde det fint. Hva mer kunne man ønske seg enn en utdannelse, jobb, en fin familie og et «stabilt liv»? Jo, at incest og seksuelle overgrep ikke var så tabubelagt!

Heldigvis har jeg i de siste årene kunnet snakke litt med et par venninner om dette. De har barn selv, og har kjent på de samme følelsene og redselen. Det er fint å ha venner å snakke med, fordi jeg tror at det fort blir for mye å bære på alt dette alene over tid. Da jeg fikk barn selv, var det som om minnene kom sterkere tilbake, små glimt av det som skjedde i barneårene, etterfulgt av en fysisk og psykisk reaksjon på det hele. Jeg ble kvalm og følte meg nesten syk i perioder.

En dag fortalte en venninne meg om Støttesenter mot incest og seksuelle overgrep (SMISO), som nå heter Nok. Oslo – Senter mot incest og seksuelle overgrep. Hun fortalte at støttesenteret er for alle som har blitt utsatt for seksuelle overgrep som barn, og som nå ønsker hjelp og støtte. Hun sa de tilbyr både samtaler og gruppesamtaler, og at de er svært dyktige. Ikke minst har noen av de som jobber der selv opplevd dette og kan gi veiledning og råd. Hun sa at hun hadde hatt stort utbytte av senteret selv, MEN at det var en tung prosess å gå gjennom, som krevde mye både fysisk og psykisk.

Jeg valgte å oppsøke senteret fordi etter at jeg fikk barn selv, har jeg tenkt mye på det med seksuelle overgrep mot barn. Jeg går med en konstant redsel for at noen skal utsette vår datter for dette, og/eller at det skal skje henne noe. Jeg tenker mye på hvor mange som faktisk blir utsatt, og hvilke senvirkninger dette kan gi.

Den dagen i desember, da jeg kom innom senteret første gang gjorde inntrykk. Da jeg sto i heisen fløy tankene vilt gjennom hodet mitt. Jeg ble nervøs og kjente meg brått litt uvel. Jeg tenkte; Herregud nå venter de på meg. Og jeg som hadde fått inntrykk av at jeg bare kunne komme dit og være nærmest usynlig. Da heisen åpnet seg, ble jeg møtt av en hyggelig dame som presenterte seg. Hun spurte om det var første gang jeg var der, og la samtidig til at det var modig av meg å komme dit. Jeg så vel så vettskremt ut at hun prøvde å roe meg ned tenker jeg. I gangen ved heisen stod det to stoler, som vi satte oss ned i og pratet litt. Hun fortalte litt om senteret og hvilke tilbud de hadde der. Hun stilte meg noen spørsmål, men sa at jeg bare svarte på det jeg ønsket. Det var en veldig fin og trygg måte å bli møtt på.

Etter en liten prat fikk jeg en rask omvisning på senteret. På stua satt det fire-fem stykker rundt et bord og pratet. Det så ut som de hadde det hyggelig. Jeg fikk tilbudet om å sette meg ned sammen med de, men jeg valgte å la det bli med en kort omvisning. Jeg følte meg helt tom og rar, hadde grått en del, og kjente tårene presset på igjen. Det var bare så vidt jeg klarte å holde tilbake tårene. Samtidig følte jeg meg ganske lettet. Følelsen av å bli trodd for første gang var en ubeskrivelig god følelse. Før jeg gikk derfra avtalte vi en dato for en samtale med en faglig veileder. Hensikten med samtalene er å finne ut hva man ønsker, og på hvilken måte senteret kan hjelpe en best mulig. For jeg tok jo kontakt for å få hjelp på en eller annen måte. I samtalen forteller man bare det man selv vil.

Tiden etter det første besøket på senteret var jeg veldig tankefull og fraværende mentalt. Det var som en indre gnagende klump av sinne og frustrasjon begynte å løsnet litt. Og som igjen skapte nye spørsmål, forvirring og tristhet. Minnene strømmet på jo mer jeg prøvde å huske. Da jeg for mange år siden prøvde å si fra om overgrepene til en voksen, ble det ikke tatt seriøst. Ingen spurte meg om hva som egentlig hadde skjedd, så det fortsatte å forbli min lille store hemmelighet i mange år til.

Jeg gruet meg veldig til den første samtalen. Jo nærmere den dagen kom, desto mer vurderte jeg å ringe for å kansellere. Vet ikke helt hva jeg gruet meg til, men det var vel det å skulle fortelle om det som hadde skjedd, og sette ord på noe jeg hadde fortrengt i så mange år. Likevel var trangen til å fortelle om overgrepene til noen som ville forstå, av en eller annen grunn ganske sterk. Så sterk at jeg tok steget. Et valg jeg ikke har angrer på i ettertid.

Jeg ankom senteret og var ganske nervøs, husker jeg. Denne samtalen hadde jeg tenkt mye på, og gruet meg til hele jula. Da jeg kom inn, ønsket hun meg velkommen og spurte om jeg ville ha noe å drikke, før vi satte oss. Et skilt på utsiden av døren viste opptatt, så jeg visste at ingen ville komme busende inn, det føltes betryggende.

Etter at faglig veileder hadde gitt litt informasjon, ble jeg spurt om jeg kunne fortelle «min historie». Med ett ble jeg ganske svett og følte meg veldig utilpass, noe hun selvfølgelig merket. Hun sa jeg kunne fortelle i korte trekk hva det dreide seg om. Underveis stilte hun meg spørsmål, men sa samtidig at jeg kun svarte på det jeg selv ønsket. Alt var på mine premisser og det føltes bra. Igjen, utrolig deilig å bli trodd!
Under samtalen var jeg en del lei meg og gråt. Men hun jeg snakket med var veldig forståelsesfull. Hun fortalte meg også i korte trekk sin historie, og sa samtidig at hun skjønte det var vanskelig for meg som nå skulle fortelle om det jeg hadde opplevd som barn. Historien jeg hadde holdt inni meg.

Å dele historien
Det er ikke lett å beskrive følelsen jeg hadde da jeg satt der. Men jeg skal prøve.
Tenk deg at du sitter et sted, men egentlig føles det som om du er et helt annet sted, men du aner ikke hvor. Du føler deg som et tomt skall, som ikke har noe å fortelle. Du tror nesten det hele er en drøm. Ordene kommer liksom ikke ut av munnen. Nummenhet og handlingslammet er også en bra beskrivelse. Det føltes et øyeblikk ut som om jeg skulle besvime! Det å plutselig skulle sette ord på noe man har fortrengt i så mange år er slett ikke lett. Ting føltes uklart. Minnene og følelsene lå i bakhodet og kroppen, men kom liksom ikke helt frem og ut via ord. Tankene fløy gjennom hodet med alle mulige rare tanker. Et lite sekund stilte jeg meg selv spørsmål om jeg hadde opplevd overgrep i det hele tatt. Tankene holdt på å sprenge hodet mitt, og jeg følte meg dårlig igjen.

Da jeg gikk derfra følte jeg en utrolig lettelse over å endelig ha klart å snakke om det som skjedde med meg som liten jente. Nemlig de mange overgrepene begått over flere år av en tillitsperson og nær venn av familien. Samtidig var jeg veldig sliten både fysisk og psykisk, og følte meg helt tappet for energi.
Det føltes både godt og vondt å begynne å «rippe opp i» de gamle historiene/ hendelsene. Samtidig som det er veldig vanskelig å forholde seg til dette følelsesmessig. Noen ganger tenker jeg; Er jeg egentlig glad, eller er jeg bare trist og lei meg?! Dette er en prosess jeg selv må bearbeide og jobbe med. Jeg må vel heller ikke glemme at det bare er noen måneder siden jeg kom til senteret for første gang. På denne tiden har jeg deltatt på åpent hus, temakveld, en selvhjelpsgruppe som dessverre ble avbrutt pga covid 19.

De som jobber på senteret, jobber der for å kunne hjelpe oss brukere best mulig. Siden senteret startet i Oslo i 1986, har de hjulpet mange brukere hvert år. For alle oppsøker jo senteret for en grunn, enten de har vært utsatt selv, eller er pårørende til utsatte. Alle som jobber der har taushetsplikt, og det er både bra og nødvendig da dette er veldig personlige og sensitive historier. Samtidig er åpenhet rundt temaet veldig viktig og kan være med på å forebygge overgrep i fremtiden.

Jeg er glad jeg endelig har turt å dele min historie. Som jeg skrev om tidligere, tror jeg også det kan bli for mye for en person å bære på alt alene over tid. Det er viktig å oppsøke hjelp hvis man føler at man trenger det, og komme i gang med bearbeidingen som kan være en lang og krevende prosess. Jeg opplever senteret som et fint og trygt sted å være. Der treffer man andre utsatte, og føler fellesskap og støtte. Jeg håper min historie kan bidra til at flere tør å ta det skrittet jeg tok og søkte hjelp.
Nok er nok.

Tine,
Skrevet sommeren 2020

Skriv til oss her

Vennligst skriv inn ditt navn.
Vennligst skriv inn en melding.