Tekst fra Hilde!

Da var det min tur til å fortsette artikkelrekken som ble startet forrige uke.

Jeg har snart lagt bak meg mine første 6 måneder som ny daglig leder, og det har ikke alltid vært lett å være ny i lederrollen mens koronapandemien har strammet grepet sitt og hjemmekontoret har tatt større og større plass. Men jeg er utrolig takknemlig for erfaringer og læringsmuligheter denne tiden har gitt meg (og som fremtiden sikkert kommer til å bringe).

Når jeg nå skal dele med dere om hva jeg holder på med i denne annerledestiden, så blir det for meg et naturlig skille mellom før og etter februar. I tiden frem til februar var det lite rom for annet enn å sikre det aller mest nødvendige mtp. daglig drift, korona, smittevern, og rekruttering av ny nestleder. De siste par månedene har jeg derimot kunnet rette blikket fremover, etter at ny nestleder var på plass.

Et innblikk i arbeidshverdagen min kommer ikke utenom en gjentakelse av det Marianna skrev i forrige innlegg om gode og forutsigbare rammer for senteret, og utviklingsarbeidet som gjøres for at Nok. Oslo skal kunne fortsette å være en viktig og enda mer synlig aktør i alt som omhandler incest og seksuelle overgrep, og kanskje viktigst: å fortette å være et lavterskeltilbud som tror på menneskers iboende ressurser og relasjoners helende kraft.

For tiden jobber jeg noe med koordinering av undervisningsoppdrag, og mye med planlegging og tilrettelegging av prosesser som skal bidra til at vi kan etterleve senterets formål om (blant annet) å hjelpe og støtte utsatte og deres pårørende på deres vei mot et bedre liv. Sammen med øvrige ansatte, jobber jeg også med å tydeliggjøre og realisere senterets fokus på fellesskapet og kunnskapsbaserte praksis av hjelp til selvhjelp. Så det meste av arbeidshverdagen min er usynlig, og samtidig sentral for at Nok. Oslo skal kunne gi et faglig og medmenneskelig tilbud som 1. anerkjenner at hver enkelt kjenner seg selv best og 2. hjelper og støtter brukere til å være aktive i sine egne endringsprosess og leve et tilfredsstillende liv med utgangspunkt i egne forutsetninger.

Jeg ser frem til tiden hvor smitten går (varig) ned, slik at vi igjen kan møtes. Mens jeg venter, så går jeg spent og håpefull om bord i en tid for vår og vekst, og lar Karin Boye (1935) få siste ord:

JA VISST GÖR DET ONT

Ja visst gör det ont när knoppar brister.
Varför skulle annars våren tveka?
Varför skulle all vår heta längtan
bindas i det frusna bitterbleka?
Höljet var ju knoppen hela vintern.
Vad är det för nytt, som tär och spränger?
Ja visst gör det ont när knoppar brister,
ont för det som växer
och det som stänger.

Ja nog är det svårt när droppar faller.
Skälvande av ängslan tungt de hänger,
klamrar sig vid kvisten, sväller, glider –
tyngden drar dem neråt, hur de klänger.
Svårt att vara oviss, rädd och delad,
svårt att känna djupet dra och kalla,
ändå sitta kvar och bara darra –
svårt att vilja stanna
och vilja falla.

Då, när det är värst och inget hjälper,
brister som i jubel trädets knoppar.
Då, när ingen rädsla längre håller,