Pride-hilsen fra Martin

I 2010 var jeg en 29 år gammel mann, som levde et godt liv gift med min daværende kone. Vi hadde nettopp flyttet til Norge for å etablere vår familie – Norge er et bra land for familier, hadde jeg lest i mange artikler på nettet. Inni meg, under overflaten, var prosessen en annen – en sorg, depresjon, å føle seg fortapt, selvmordstanker og skam. En mektig prosess hadde begynt å pakke seg ut etter at jeg forlot hjemlandet – min fortrengte legning og for den saks skyld min fortrengte identitet hadde begynt å rase inni meg. Den trengte plass. En identitetskrise. En skummel reise inn i det ukjente.

Kaldsvette, søvnløse netter, mageknip, taushet, kaos og sykdom. Det var som en dans inn i ilden.

Så kom plutselig en dag beslutningen om å tørre komme ut, skille meg fra kona, gå min egen vei, ta vare på meg selv og endelig gråte de tårene som hadde samlet seg opp. Og slik kom jeg ut, gikk min vei, tok imot raseri, skuffelse og harde ord fra nære, men stod stødig som et fjell – for jeg hadde begynt å bety noe for meg selv.

Husk! – den dagen kommer aldri helt plutselig – det er en sum av alt du gjør for deg selv. Alt av kjærlighet og støtte du har gitt til andre, som du nå tør å gi til deg selv.

For noen kommer denne dagen aldri. De forblir i fangenskap av massene, som skal mene mye og forsøker å dirigere andres liv med trusler og hat.

Ikke la din dag ikke komme.
Rydd plass for din dag.
Kom ut.

Vær fri.

– Martin 41 år